Myten om tillitskrisen

Olufsen_220216Tilliten til mediene begynner å bli tynnslitt, hevder Bernt Olufsen i VG-bloggen sin 22. februar. Dataene sier det stikk motsatte: Tilliten er høy og stabil.

Det viser seg imidlertid at hvis du spør folk om de tror de har mistet tillit til pressen, svarer de overraskende ofte bekreftende.
Og det finnes etter hvert mange unnskyldninger til å ta opp den sviktende tilliten alle mener å se. Etter News of The World-skandalen fryktet britene at den lille tilliten de hadde til pressen ville falle helt i kjelleren. Vi så noe tilsvarende her hjemme etter plagiatskandalene som ble rullet opp i fjor: Man bekymret seg for at en allerede skjør tillit til mediene var i ferd med å bryte helt sammen. Er det virkelig sånn?

Ikke ifølge Medieundersøkelsen som gjøres årlig i forbindelse med Nordiske mediedager i Bergen. Spørsmålsstillingen har riktignok endret seg noe gjennom årene, men resultatene har vært nesten skuffende stabile gjennom 10 år. Om noe, er andelen av folk som har “stor tiltro” til mediene økt noe. Frank Aarebrot, som har hatt nesen sin i disse tallene fra starten av, var også en av dem som i fjor avviste at plagiatskandalen ville svekke medietilliten.

Dette henger sammen med noe annet som kjennetegner Norge: Her scorer man gjerne høyt på generelle tillitsmålinger, som dem som gjøres for European Social Survey annethvert år. Nordmenn stoler jevnt over på andre folk, og mistenker ikke ukjente mennesker for å være ute etter å rundlure oss i utgangspunktet. Det er noe av det som i alle fall i teorien bidrar til at det norske samfunnsmaskineriet fungerer så bra.

Men så er det likevel noe med dette å måle tillit som ikke er helt enkelt.

Problem 1: Du måler ikke alltid det du tror.

tiltro til medieneTillitsmålinger er forpestet med det klassiske gyldighetsproblemet: Det er ikke sikkert du måler det du ønsker å måle. Dette har mange flinke tillitsforskere skrevet godt om før, både Robert Putnam (i “Bowling Alone” (2000)) og Russel Hardin (i “Trust and Trustworthiness” (2002)) problematiserer det.

Dette fører blant annet til at det er fort gjort å få litt for gode poenger hvis man er litt kjapp med å sammenlikne resultater som egentlig ikke er sammenliknbare. Nettopp det gjorde Harald Eia i 2014, da han skulle hovere over tilstanden på den svenske samfunnsdebatten:

“En undersøkelse gjort av Respons i 2012 avslørte at 44 prosent av svenskene har liten eller ingen tiltro til svenske medier – mens bare 16 prosent av det norske folk har liten eller ingen tiltro til de norske mediene”.

I 2012 ble nemlig Medieundersøkelsen gjennomført i Danmark og Sverige samtidig som i Norge. Eia runder av feil, men tallene er nesten riktig gjengitt. Og rent overfladisk skulle man tro at de er sammenliknbare. Men det er to problemer. Det ene er utvalgsmetoden. Det andre er svarkategoriene. Bla deg frem på NSD hvis du vil sammenlikne selv.

Utvalget i Norge er nemlig tatt gjennom tilfeldig trekning fra telefonabonnementer. I Sverige er det via webpaneler. Dataene er riktignok vektet for kjønn og alder, og utvalget er rimelig stort, men det er i seg selv en varsellampe.

Problem 2: Sammenlikninger snubler i oversettelsen

Men det mest påfallende ved denne tverrnasjonale varianten i 2012 var svarkategoriene: Nordmenn får velge mellom om de har “stor”, “noe”, “mindre” eller “ingen tiltro” til mediene. I Sverige er det “mycket stort”, “ganska stort”, “ganska litet” eller “mycket litet förtroande”. Er egentlig noen av disse kategoriene uttrykk for de samme holdningene? Er for eksempel “stor” på norsk det samme som “mycket stort” på svensk? Eller “noe” det samme som “ganska stort”? Når en svenske sier hun har “mycket lite förtroande” til noe – mener hun da faktisk “ingen”?

Selv bittesmå forskjeller i metode kan gi ganske vesentlige forskjeller. Hadde Eia for eksempel brukt Monitorprosjektet til Fritt Ord som kilde, som ble gjennomført i 2013, ville han måttet finne noe annet å skrive om. For der var resultatet at 48 prosent av nordmenn hadde liten eller ingen tillit til mediene. Kun 15 prosent svarte “svært stor” eller “nokså stor”. Og det nest mest populære enkeltsvaret var “verken eller”: Hele 37 prosent falt ned i den. Enda mer nedslående er Edelman trust barometer, men metoden deres er også litt spesiell.

Stort sett stabil tillit

Heldigvis finnes det solide, pålitelige store surveyundersøkelser som går med jevne mellomrom som gir oss gode, sammenliknbare resultater. Og det vi kan si generelt, og om de fleste land, er at tilliten er forholdsvis stabil. Eurobarometer har målt tilliten til mediene i alle EU-land – og enkelte håpefulle søkerland – i alle fall siden tidlig på 2000-tallet. Sammenstillinger over tid viser at det er liten endring fra år til år. Med ett viktig unntak: Tilliten til papirmedier har økt noe de siste få årene, samtidig som tilliten til digitale medier generelt har sunket noe.

Kilde: European Social Survey Round 6 (2012)
Generalisert tillit i et utvalg europeiske land, kun Danmark scorer høyere enn Norge på dette ofte brukte målet på tillitsnivået. Kilde: European Social Survey (runde 6, 2012)

Et viktig poeng er også at man i Eurobarometer – og også i Medieundersøkelsen – innimellom har spurt om respondentene tror tilliten deres til mediene er blitt svekket eller styrket de senere årene. Det er alltid en uforholdsmessig høy andel som tror tilliten deres er blitt svekket. Vi har en tendens til å snakke om medietilliten som om den skulle vært katastrofalt dårlig, og på konstant nedadgående. Det er altså feil. Så hvorfor har denne myten oppstått?

En grunn kan være at målinger i USA har vist at tilliten til media har falt noe over tid, og vi har en tendens til å tro at funn i den anglofone delen av verden automatisk også angår oss. Men det kan også være noe annet. Noe som hefter ved hele debatten, kanskje til og med ved selvbildet vårt.

Tankefeil?

Terje Angelshaug er inne på noe i en kronikk han skrev i BT for over et år siden, men som fortsatt er aktuell. Der berører han nettopp Fritt Ords monitorprosjekt, og Angelshaug peker på noe interessant: På direkte spørsmål er svarene som nevnt tidligere ganske negative. Men når man går i mer praktisk detalj, og spør om mediene faktisk gjør jobben sin, om de skjøtter ytringsfriheten godt nok, om de slipper til alternative meninger, informerer om viktige saker og så videre, er resultatene plutselig langt mer positive. Dette gjenspeiles i European Social Survey, der respondentene i 2012 ble spurt direkte om de følte mediene ga dem pålitelig informasjon så de kunne vurdere regjeringen. Der svarte nordmenn overveldende positivt.

Kanskje har det med bias å gjøre, eller kognitiv svikt: At vi svarer det vi tror er “riktig”: Smarte, kritiske lesere er skeptiske til pressen. Men vi er samtidig ikke idioter: Vi stoler på svært mye av det vi leser i etablerte medier. Og har jevnt over lite å utsette på hvordan de gjør jobben sin. Så de detaljerte spørsmålene som går til medias utførelse av jobben gir kanskje riktigere svar enn det direkte spørsmålet: Stoler du på mediene?

Skeptikerne: Lav sosial kapital

En siste ting: Noe av det mest interessante med Monitorprosjektets surveyundersøkelse, er at de også har stilt et par typiske sosial kapital-spørsmål – om folk flest er til å stole på, eller om du aldri kan være for forsiktig når du har med andre mennesker å gjøre. Resultatene er slående: De som scorer lavt på sosial kapital, har også lavest tillit, er mer skeptiske enn andre til at mediene gjør jobben sin, og er mest opptatte av at de skal ha mulighet til å trolle anonymt på nettet.

Vi har med andre ord ikke sett noen drastisk endring i tilliten til mediene, tross aviskrise, tross nettrollenes inntog, tross økende desinformasjon på nettet generelt og i sosiale medier generelt. Selvfølgelig kan det endre seg. I mellomtiden skal du ikke tro alt du leser. Spesielt dersom det du leser handler om at du ikke kan tro på noe som helst lengre.

You May Also Like

Leave a Reply