Krenket ære/misbrukt makt

En bergensk redersønn  vil endre innholdet i et stykke på DNS. Og får både teater og lokalpresse mot seg. Handler denne saken om en sutrende riking som ikke forstår seg på kunst og ytringsfrihet?

Det var regissør Tore Vagn Lid og manusforfatter Cecilie Løveids grep til Nordahl Grieg-stykket “Vår ære og vår makt” som ble for mye å svelge for Johan Fredrik Odfjell. Krangelen om det oppdaterte teaterstykket “Vår ære/Vår makt” har gått ut på hvorvidt Johan Fredrik Odfjells bestefar Fredrik Odfjell faktisk var en av profitørene det opprinnelige stykket tar for seg. Oddfjell mener fremstillingen av bestefaren er krenkende. Lid og Løveid mener de har dekning for referansene til bergensrederen. Saken er behørig omtalt i Bergens Tidende.

Virkelighetsoppfatninger i kollisjon

Johan Fredrik er ikke involvert i driften av den maritime Odfjell-arven, men han er naturlig nok stolt av familien sin, og det bør ikke være noen overraskelse for noen at narrativen om Fredrik Odfjell i hans egen familie er noe annerledes enn den er hos dem som leser nyere norsk sjøfartshistorie med venstreradikale briller. At originalforfatter Nordahl Grieg hadde et lite flatterende inntrykk av Johan Fredrik Odfjells bestefar, er behørig dokumentert på regissør Lids blogg. På samme blogg er et kraftig tilsvar, kanskje man til og med kan si oppgjør, med beskyldningene fra Odfjell.

Jeg skal ikke ta stilling til innholdet i stykket. For ordens skyld bør det nevnes at jeg tidligere har vært sterkt delaktig i å frembringe kritikk om Tore Vagn Lids omgang med fakta i møte med kunstnerisk frihet, i stykket “Elephant Stories”, noe som skapte en viss debatt. For alt jeg vet kan det samme ha skjedd i “Vår ære/Vår makt”. Kanskje er det drøyt å antyde at Fredrik Odfjell bevisst spekulerte i sjøfolks liv å helse for å tjene penger under Den første verdenskrig. Men er det drøyt nok?

Samtidig: Ofte kommer reaksjonen mer som en appell til anstendigheten enn et varsel om søksmål. Og som en form for kritikk av kunsten, ikke i tradisjonell forstand, men av kunstens politiske innhold. Som pinlig ofte er banalt på grensen til det vulgære. Morten Traavik beskyldes for noe av dette av sin nemesis Bård Larsen i Civita. Selv har jeg stor sans for Traavik, og synes han argumenterer godt for seg (se for eksempel denne oversikten over medieoppslag på Traaviks egen hjemmeside). Men det betyr ikke at Larsen ikke er inne på noe: Er det OK at kunstnere tar seg friheter med verkene sine for å score billige, politiske poeng? Og hvor billige skal de få lov til å være før det er lov til å reagere? Denne typen kritikk er notorisk vanskelig for kunsteliten å svelge, og noe av problemet er at den ofte kommer fra ikke-kunstnerisk hold. Men er det tilstrekkelig? Hvor god kan egentlig den politiske kunsten være, hvis politikken i den er banal?

Klassekonflikt?

Johan Fredrik Odfjell er kanskje mest kjent som styregrossist, men har markert seg offentlig blant annet som motstander av kraftmastene i Hardanger, som økonomisk støttespiller til Rafto-stiftelsen, og som mangeårig styremedlem i DNS, riktignok før nåværende teatersjef Agnethe Haaland tiltrådte. Han kan ikke avfeies som en uvitende filistiner. Han burde ha bittelitt peiling på både teater og menneskerettigheter. Når det dreier seg om familie, er det fort gjort å se rødt, men det betyr ikke at han ikke er inne på noe. Det blir også for enkelt å avfeie det som et slags kuriøst uttrykk for en lett patinert klassekonflikt, slik BTs ferske kulturredaktør Frode Bjerkestrand gjør.

For det første fordi dette er en tilbakevendende konflikt når kunst beveger seg i grenselandet mellom fakta og fiksjon. Mange husker nok krangelen om filmen “Kon Tiki”, som etterkommere av Herman Watzinger omtalte som et karakterdrap. Det vonde med akkurat den historien, var at manusforfatter Petter Skavlan ifølge Aftenposten tok denne typen grep for å sprite opp en ellers kjedelig historie. Og senest i fjor høst ble det rabalder da selveste Max Manus ble omtalt i Jan Guillos roman “Blå Stjerne”. Så kan man argumentere for at Odfjell slipper lettere til i møte med teaterledelsen på grunn av hans navn og sosiale status. Og så kan man svare at det er lettvint å ty til klassehat i stedet for å diskutere sakens kjerne.

Eller høyre mot venstre?

Fordi, og for det andre, dette heller er et eksempel hvordan det begynner å bli to harde fronter i kampen for ytringsfrihet i norsk debatt. Der ytringsfriheten kommer i konflikt med to ulike hensyn. Fra venstre kolliderer hensynet til ytringsfriheten ofte med vernet mot hatefulle ytringer, der høyresiden gjerne befinner seg på andre siden av barrikadene (med mindre det er snakk om rene antisemittiske ytringer, der frontene gjerne skifter fortegn igjen). Fra høyre blir det ofte reist kritikk mot balansen mellom ytringsfrihet og ærekrenkelser, kanskje spesielt i forbindelse med kunstneriske ytringer og satire. Bildet forkludres ytterligere av at begge sider får drahjelp de helst ville klart seg uten: Politiske og religiøse ekstremister har alt å tjene på et hardere debattklima der hatefulle ytringer holder moderate stemmer borte. Diktatorer verden over vil nyte godt av det dersom vestlige liberale demokratier lemper på egne regler for ærekrenkelser. Sure konservative hisser seg fort opp

Denne polariseringen av debatten om ytringsfrihet er ikke spesielt gunstig for noen av oss. Det absurde er at det til syvende og sist handler om det samme: Om anstendighet. Som også kan leses inn i de ulne “plikter og ansvar” som den europeiske menneskerettighetskonvensjonen fastslår følger med friheten. I samme vending får imidlertid statene stor frihet til selv å sette grenser for hva som skal være lov å ytre. Det er derfor all anledning til, og for mange sikkert ganske fristende, å stramme inn dagens lovverk uten å komme i konflikt med EMK. Det burde bekymre oss. Derfor bør vi diskutere saken, ikke kjendisen, ikke den sutrende rikingen, ikke den hundre år gamle klassekonflikten og annet bakgrunnsstøy, enda så mye gøyere det er.

Men hvor grensen skal gå? Aner ikke.

Fotograf, hovedbilde: Wolfmann. Lisens: CC BY-SA 4.0

You May Also Like