Skal det være lov å spy av denne mannen?

En norsk politimann får sparken på grunn av gjentatte hatske ytringer på Facebook. Da bør den svenske rikspolitisjefen også måtte gå, mener Elin Ørjasæter. Fordi han har sagt at han spyr av Jimmie Åkesson. Den holder ikke.

dan-eliasson-tweet
En helt OK “privat” twitter-melding, ifølge daværende trygdesjef Dan Eliasson.

Politimannen det snakkes om er Stein-Robin Kleven Bergh, som i 2015 fikk avskjed – nok en gang – først og fremst på grunn av hatefulle ytringer på Facebook. Jeg sier først og fremst fordi han har hatt historisk dårlig kjemi med sin ledelse, på bakgrunn av sin egen adferd. Jeg skal ikke gå dypt inn i den saken, poenget her er Ørjasæters argumentasjon: “En politimann som forakter noen grupper folk, bør miste jobben”, er tittelen på kommentaren hennes.

For på baksiden av Morgenbladet 15.-21. april bruker hun Berghs avskjedssak som kontrast til den noe omstridte svenske polititoppen Dan Eliasson. Eliasson har hatt et par gode anledninger til å tråkke i salaten, som han på ingen måte har latt gå fra seg.

Først da han som sjef for den svenske trygdekassen bestemte seg for å tvitre om den enda mer omstridte lederen for Sverigedemokraterna, Jimmie Åkesson. Siden da han som rikspolitisjef i januar i år uttalte seg om et drap på et svensk asylmottak på en måte som fikk det til å fremstå som at han hadde vel så mye empati for drapsmannen som offeret.

Eliasson brukte nemlig mer tid på å fundere på hvor vondt den da presumptivt unge drapsmannen hadde hatt det i sin oppvekst. Det skapte nærmest umiddelbart rabalder. Det hjalp ikke nevneverdig for Eliasson at drapsmannen senere viste seg å ikke være en så “ung kille” likevel. Eliasson har likevel ikke gjort vesentlige anstrengelser for å unnskylde seg. Kritikken har ikke akkurat stilnet av den grunn.

Ørjasæter trekker parallelen mellom sakene fordi “en yrkesgruppe som har fått tildelt voldsmonopol, må vise seg tilliten verdig”. Det er det vanskelig å være uenig i. Hun fortsetter: “Norske Stein-Robin Kleven Bergh gjorde ikke det. Han er ikke lenger politimann, heldigvis. Svenske Dan Eliasson, derimot, har fortsatt det største kontoret i etaten”. Dette er også riktig. Men hva er poenget hennes?

Epler og appelsiner

Det er ingen tvil om at begge har opptrådt på en måte i offentligheten som er vanskelig å forstå er forenlig med måten de skal utføre embetene sine på. Begge er politifolk. Der stopper det. Ikke ifølge Ørjasæter, riktignok: Begge har uttalt seg offentlig og foraktelig om grupper av folk, mener hun. Det er fullstendig feil. Eliasson har aldri sagt at han spyr av Åkessons velgere. Han har uttalt seg om en enkeltperson. I et program der Åkesson fremsatte påstander om sin fortid, som vakte tildels kraftige reaksjoner i lokalmiljøet der han vokste opp. Klønete og uprofft av en etatssjef, selvsagt. Men det er vanskelig å forstå at det isolert sett skal være diskvalifiserende. “Gruppen” han forakter har Ørjasæter ekstrapolert seg frem til på veien til konklusjonen. Også litt klønete og uprofft, uten at jeg skal kreve at hun skal gå fra noe som helst.

Opptredenen på SVTs morgenprogram fremstår derimot som mer bisarrt. Til Eliassons forsvar trodde mange på det tisdpunktet at gjerningsmannen var mindreårig. Og, ja, det er ikke vanskelig å forestille seg at det ligger tragiske skjebner bak udåder begått på asylmottak. Og klart han og politiet skal legge det til grunn også. Men ordvalget fremstår lite gjennomtenkt kort tid etter et slikt drap, og kanskje spesielt tatt i betraktning hvilken temperatur det er blitt på innvandringsdebatten i Sverige det siste året. Uansett, og uten at Ørjasæter nævner det illustrerer Eliasson-saken på et vis den litt besynderlige svenske debattkulturen, godt beskrevet av Hilde Sandvik i mars 2014. Men igjen: Hvilken gruppe er det han forakter her?

Hva ville vi gjort?

Dette blir selvsagt vill spekulasjon. Men spekulasjon uten vesentlige konsekvenser er jo uskyldig moro. Det blir også spekulasjon å si dette: Ørjasæter gjemmer seg litt feigt bak at dette nettopp er en sammenlikning mellom epler og appelsiner, i den forstand at det mellom Norge og Sverige. Så vi kan late som om vi er bedre, hvis vi leser henne sjåvinistisk. Eller vi kan lese henne slik bitre nettroll på den mer vulgære høyresiden gjør: Det hadde endt like katastrofalt her hjemme. Uten sammenlikning for øvrig: Det tror jeg er riktig. Men det er nettopp fordi dette handler om to totalt ulike forhold.

For vel hadde det vært minst like påfallende om en norsk sjef for Rikstrygdeverket skulle brukt Eliassons noe uheldig kulørte adjektiv på noen som helst partileder. Samtidig, i et land der det har vært plass til både Per Sandberg og Thorbjørn Berntsen i statsrådposter (joda, de er politikere og underlagt helt andre normer for adferden sin, men det sier likevel noe om den forventede takhøyden), der det gjentatte ganger er fastslått at offentlige ansattes ytringsfrihetsvern i prinsippet er det samme som for resten av befolkningen, og der det finnes rettspraksis på at man i alle fall i deler av landet har lov til å omtale selv representanter for ordensmakten som hestepeniser, venter vi at det en viss romslighet for slike sprell. Til og med for byråkrater. Det ville derfor det vært minst like påfallende om en slik blemme alene ville ført til avskjed.

Den faderlige omsorgen for drapsmannen ville vært like malplassert og umusikalsk fremført på “God Morgen Norge” på TV 2. Men ville det vært nok til at han faktisk måtte gått av? Det kan jeg aldri tenke meg. Hadde han faktisk uttrykt forakt for grupper i noen av tilfellene, ville det vært noe annet. Men Eliasson har ikke tvitret sin forakt for Sverigedemokraternas velgere. Eller for drapsoffere generelt. Eller hva nå den siste tabben hans var et eksempel på. Man kan ikke konkludere med det uten å ty til en stråmann. Og i dette tilfellet er det til og med vanskelig å begripe hva stråmannen en gang er laget av. Vi bør selvfølgelig ha en skikkelig diskusjon om hva offentlig ansatte skal kunne si både i embets medfør, på privaten, og i den utfordrende gråsonen vi ofte befinner oss i på nettet. Men sjansen forspilles når det gjøres på såpass famlende grunnlag.

Til slutt, for ordens skyld: Svenskers tillit til politiet er på Europatoppen. Og historisk høy. Fallhøyden burde med andre ord være der, kan du da si. Samtidig: Det finnes ingen tilgjengelig empirisk dokumentasjon for at enkeltuttalelser fra rikspolitisjefer har påvirket tilliten til det svenske politiet i negativ retning. I alle fall ikke hittil.

Og helt til slutt: Jeg føler ingen trang til å spy av Jimmie Åkesson. Men hvis du må spy av ham, synes jeg du skal få lov til det, selv om du er byråkrat. I alle fall hvis dubegrenser deg til å spy på Twitter.

Kilde: Eurobarometer
Historisk høy tillit til politiet i Sverige. Det er ikke mange andre europeiske land som har etater som matcher dette. Kilde: Eurobarometer

 

 

Fotograf, hovedbilde: Per Pettersson. Lisens: CC BY 2.0

You May Also Like