Støy om Freedom House-rapport

Når det handler om Israel, går det raskt i svart for skuffende mange debattanter. Bisarrt nok har det skjedd i diskusjonen om Freedom House sin ferskeste pressefrihetsrapport. Takket være en konservativ amerikansk kommentator, som i tidligere jakt på antisemittisme har konkludert med at Donald Trump må være en slags russisk agent. Mer om det senere.

Først skal dette handle om Washington Post-skribent Jennifer Rubins harme mot Freedom House. Bakgrunnen for denne er at Israel har gått fra “Free” til “Partly free” i klassifiseringen den siste rapporten om pressefriheten i verden. Israel lå i fjor på 30 poeng – som er akkurat på grensen, til 32 poeng, som er over grensen til “partly free”. Rubin raljerer mot dette i en kommentar som ble skrevet samme dag som Freedom House sin rapport ble sluppet.

Syting om sosialistpressen

Egentlig fortjener ikke denne typen kommentar noen behandling utover et tungt sukk. Men det er verdt å dvele litt ved fenomenet: Mediet er nemlig Washington Post. En av USAs største og viktigste kanaler for nyheter og politisk kommentar. The Post beskyldes jevnlig fra Rubins allierte på høyresiden for å være venstrevridd, et omkved vi kjenner fra vår hjemlige mediedebatt. Og det sytes ikke helt uten grunn: Journalister i Norge stemmer generelt til venstre for befolkningen generelt. Samtidig er forskere delt i synet på hva – om noe – dette egentlig har å si for kvaliteten på dekningen.

I USA søker man imidlertid å balansere regnskapet, ved å bevisst invitere kommentarskribenter fra begge politiske poler, i et forsøk på å åle seg bort fra beskyldningene om politisk slagside. Og Washington Post har altså Jennifer Rubin som et av sine høyre-alibier. Anklagene om venstreorientering dempes ikke akkurat av en høyrevridd kommentarartikkel i ny og ne. Det kan samtidig være positivt for mediehusene, fordi skribenter som representerer et annet ståsted enn normen kan bringe med seg nye vinklinger, nye problemstillinger og gi stemme til grupper som ellers har vanskelig for å bli hørt. Ingen av disse karakteristikkene er imidlertid spesielt treffende på Rubin i dette tilfellet. I verste fall bidrar hun bare til å gjøre amerikansk debatt sprøere og mer manisk-aggressiv enn den allerede er.

Eierskapskonsentrasjon og tvilsomt betalt innhold

Tilbake til nedgraderingen av Israel: Freedom House gjør godt rede for årsakene her. Det er utelukkende den ene av tre faktorer, “Economic environment”, som har endret seg, og som er grunn til at Israels score går opp. Det er verdt å merke seg to ting: Det ene er dominansen til den Netanyahu-vennlige gratisavisen Israel Hayom. Det andre er implementeringen av sponset innhold, spesielt av en av Israel Hayoms skarpeste konkurrenter, den mer Netanyahu-fiendtlige Yedioth Ahronoth.

Israel Hayom har på kort tid kapret rundt 40 prosent av avismarkedet i Israel. Konsekvensene er enda hardere tider for konkurransen, og økt eierskapskonsentrasjon. Dette har ført til et lovforslag i Knesset som skulle tvinge gratisaviser – i praksis Israel Hayom – til å ta betalt for utgavene sine. Et forslag som fikk entusiastisk støtte av nevnte Yedioth Ahronoth. Samtidig har altså Yedioth Ahronoth, som sliter med annonsemarkedet slik alle andre aviser i industrialiserte land gjør, altså gått nye veier og begynt med innholdsmarkedsføring, slik mange andre aviser i industrialiserte land gjør. Men i motsetning til det som er normen, har Yedioth Ahronoth unnlat å merke mange artikler som innholdsmarkedsføring, ifølge Freedom House.

Disse to faktorene er altså viktige for Freedom House, ifølge dem selv. Men Jennifer Rubin mener det ikke er nok, og gjennom helt nødvendig stråmannsargumentasjon kommer hun frem til at det heller er Sheldon Adelson, som angivelig eier Israel Hayom, som er årsaken. Adelson er nemlig sympatisk innstilt til Israels konservative statsminister Benjamin Netanyahu. På ett plan er ikke dette helt på viddene: Adelson er en kontroversiell medieeier. Han bruker tvilsomme metoder. Jay Rosens gode blogg Pressthink har en lang føljetong om dette. Det er omfattende materiale, men er vel verdt lesingen.

Paranoide avsporinger – hvem står bak dem egentlig ?

Så, nei, Adelson er ikke akkurat en aviseier i Tinius Nagell-Erichsens ånd. Samtidig skyter Rubin seg selv litt i foten ved å trekke ham frem: For hvis rikinger med regimevennlige agendaer er de eneste som tar seg råd til å eie medier i fremtiden, er det all grunn for organisasjoner som Freedom House å advare mot dem. Det har de faktisk gjort tidligere også, på generelt plan. Det er bare at de ikke gjør det denne gangen: Rubins konklusjon har ingen rot i virkeligheten. Nå er det ikke uvanlig for henne å spekulere vilt på grensen til paranoia. Som når hun antyder at Donald Trump muligens er en russisk agent. Eller i alle fall i overkant tjommi med Putin. Hvis du allerede har fått nok av amerikansk primærvalgkamp, ikke les dette.

I begrenset monn er slike avsporinger festlige, rent bortsett fra at de tar oppmerksomheten bort fra det som faktisk betyr noe, de virkelig dramatiske endringene, og de virkelig alvorlige nyhetene. Som at Frankrike straffes med hele fem poeng, først og fremst på grunn av etterdønningene fra Charlie Hebdo-massakren i fjor. Eller at Kina etter å ha satt ny rekord i fjor faktisk klarer å gjøre det enda dårligere i år. Eller at det globalt står dårligere til enn på tolv år. Eller at land med tunge, norske næringsinteresser representert som Azerbaijan strammer skruene ytterligere.

Samtidig, og frustrerende nok: Rubins utfall blir lagt merke til. Ikke minst i israelsk presse, der Israel Hayom har mange fiender, som gjengir Rubin kanskje mest fordi de godter seg. Men også i den pro-israelske lobbyen i USA og den mer rabiate delen av diasporaen. Etterhvert sikkert også i våre hjemlige Israel-vennekretser. Da har kvalitetseimen av avsenderen mye å si.

I Jennifer Rubins ånd burde vi derfor kanskje spekulere i hvem hun egentlig opptrer på vegne av. Neppe Putin, siden hun altså kobler ham med Trump, som hun beviselig ikke er særlig god venn med. Kan det være Kina? Eller er kanskje Tyrkia og Erdogan, som virkelig får gjennomgå i Freedom House sin rapport? Israel og Tyrkia er ifølge The Jerusalem Post nær ved å bli venner igjen, kanskje Rubin kan bistå med litt avsporingshjelp?

Alternativt kan vi holde oss til å lese rapporten og diskutere det som faktisk står i den. Kanskje vi ikke får med oss dem som fyller hele fritiden sin med paranoide forestillinger for og mot Israel, men resten av oss. Det holder antakeligvis.

You May Also Like