Krangler om nettgigantene

Er Facebook og Google undergangen for mediebransjen? Eller kan de gi oss en lysende fremtid, så lenge de betaler skatten sin som de skal? Og hva er Hadia Tajik og Linda Hofstad Helleland egentlig uenige om?

Da kulturminister Linda Hofstad Helleland skulle åpne mediedagene i år, ble hun kanskje litt ufrivillig mediefestivalens første snakkis. Kampanje oppsummerte det med dette sitatet fra åpningstalen hennes:

Vi må egentlig bare stole på at Google og Facebook har gode intensjoner utover bare å tjene penger på reklame i Norge, sa Hofstad Helleland ifølge Kampanje. Hun fortsatte med å si at hun var optimist på vegne av bransjen.

– Naiv og handlingslammet

Hadia Tajik, som var siste kulturminister ut i den rødgrønne regjeringen, mente Hofstad Helleland med dette fremsto som «ukritisk», ifølge Kampanje.

– Kulturministeren føyer seg i rekken av optimister i regjeringen. Arbeidsministeren mener det ikke er en arbeidsledighetskrise, men er optimist med tanke på fremtiden. Klimaministeren er heller ikke bekymret, men er «omstillingsoptimist». Optimisme er fint, men uten det politiske håndverket er ikke regjeringens optimisme noe mer enn handlingslammelse og pent fremført naivitet, sa Tajik til Kampanje.

Tajik var selv til stede under Mediedagene – riktignok ikke under åpningstalen, men deltok blant annet på programmet i samtale med Frithjof Jacobsen og Anders Giæver fra VG. Der var hun mildt sagt noe mindre optimistisk på vegne av mediebransjen enn Hofstad Helleland.

– Jeg tror ikke det finnes nok penger i verden til å redde dere, sa hun. Tajik siktet da formodentlig til hele mediebransjen, og ikke bare til de to VG-profilene. (Du kan høre hele seansen på åodcast tilgjengelig på iTunes, se også eventuelt shaky video fra seansen på medier24.com dersom du ikke lett blir sjøsyk. Tajik entrer scenen ca. 16 minutter før slutt).

Signaltull

Utover at Høyre-Hofstad Hellelands teknologioptimisme og Tajiks dødsdom står nokså langt fra hverandre, er det vanskelig ut fra sakene for eksempel i Kampanje hvor uenigheten mellom de to faktisk ligger. Tajiks mest konkrete utspill i saken om policy går på at “vi som politikere setter oss grundig inn i hvordan internasjonale teknologiselskaper vil påvirke det norske mediemangfoldet, og tar stilling til hva slags politisk ansvar vi bør ta for norske mediers rammebetingelser”.

Hofstad Helleland på sin side tilbakeviser at hun er veik på Facebook og Google, og siden angriper hun Tajik fordi hun “gir helt andre signaler” om mediestøtte enn Aps mediepolitiske talsperson Arild Grande har gjort tidligere.

For å ta det siste først: Det er litt tøvete. Tajik deltar på en uhøytidelig live-podcast. Du skal være rimelig fastkjørt i byråkratiske overtolkningsmønstre for å tro at dette er et forum der Aps nestleder sender ut subtile signaler om endringer i Aps politikk. Tajik sier bare at støtteordninger som Ap har foreslått er viktige, men at når alt kommer til alt, kan ikke bransjen regne med at staten skal spenne ut et sikkerhetsnett som favner om hele bransjen slik den er i dag. Det er ikke noen kursendring, det er en realistisk prognose.

Tajik understreket til og med på møtet at tiltak som pressestøtte og momsfritak bør bestå, men samtidig at det avgjørende for bransjen var kvaliteten på innholdet.

– I denne sammenhengen gjelder jo også markedet. Det dere tilbyr, det journalistiske håndverket, må være sterkt og godt nok til at folk vil betale for det, sa hun på Mediedagene. Det burde jo vært musikk i ørene på en høyrepolitiker.

Gode intensjoner

Så var det Hofstad Hellelands merkelige uttalelse om intensjonene til nettgigantene. Selvfølgelig kan de ha verdens beste intensjoner, og likevel ødelegge for en rekke mediebedrifter verden over, med uante konsekvenser for styresettet. Uansett tilligger det Staten å legge til rette for et fritt, åpent og opplyst ordskifte til beste for demokratiet. Hvis multinasjonale selskaper opptrer på en måte som påvirker det arbeidet, bør man finne ut hvordan, og hva man eventuelt kan gjøre med det. Å spekulere i intensjonene deres, er egentlig litt irrelevant. Det er de faktiske konsekvensene som er avgjørende. Det er det Tajik etterspør, og det svarer ikke Hofstad Helleland på.

Samtidig kan man ikke beskylde henne for å sitte på gjerdet. For det første har spesielt farten i mediekrisen kommet bardust på. Mediestøtteutvalget, som leverte innstillingen sin i 2010, leverte også det siste politiske dokumentet både forrige og sittende regjering har hatt å bygge på. Og alt da de presenterte sluttrapporten sin var den gått ut på dato. Tajik satt ikke på noe Columbi egg den gangen, like lite som det nye Mediemangfoldsutvalget kan ventes å finne det. For det andre har Hofstad Helleland gjentatte ganger nevnt at hun har tatt opp nettopp de bekymringene Tajik lufter i samtaler med nettopp Google. Så hva er egentlig problemet?

Men mer forvirrende enn det: I et felt der det er få klare løsninger som kan stilles opp mot hverandre, virker både Arbeiderpartiet og Høyre om noe nokså samstemte. Begge vil for eksempel få slutt på IT-gigantenes skattetriksing. Akkurat der får forresten Norge ufortjent drahjelp fra både OECD og EU, som har satt i gang et omfattende arbeid for å hindre den typen mer eller mindre lovlig skattesnusk mange IT-giganter bedriver.

Selv der uenigheten tilsynelatende har vært størst, viser den praktiske politikken noe annet. Høyre gikk til valg på å bygge ned momsfritaket, Arbeiderpartiet ville beholde det i en eller annen form, men i en litt snodig kuvending havnet regjeringen til slutt på nullmoms for digitale medier. Selv Hofstad Helleland kan leses som at hun antyder at økte skatter fra norske annonsekroner til nettgigantene kan komme mediebransjen til gode på en eller annen måte. Arbeiderpartiet er riktignok mer konkrete i forslagene sine, fremlagt på Mediedagene i fjor.

Elleville eksperimenter og treige byråkrater: Dårlig miks

Egentlig ligger vel problemet nettopp der: Fra taburetten sin er det begrenset for hvor ellevillt eksperimentell Hofstad Helleland kan være på vegne av regjeringen og bransjen. Hun er bundet av en skjør og rund regjeringsavtale, en enda skjørere og rundere avtale med samarbeidspartiene Krf og Venstre, og ikke minst sitter hun som leder for et byråkratisk apparat som ikke snur på kort varsel. Som statsråd må hun finne seg i å følge opp prosesser igangsatt av forgjengerne, både i egen regjering og den forrige. Tajik, derimot, sitter i opposisjon og kan være frittalende og kreativ. På mange måter fungerer dynamikken slik i et politisk system som det norske, at det er i opposisjon den riktig sprelske og innovative politikken diktes opp, og så må den modereres og files ned når man eventuelt kommer i posisjon.

Det er en fin dynamikk, det. Det er bare at endringene i dette tilfellet foregår så raskt at det ikke fungerer så bra i dette tilfellet. Det går for tregt, og vi risikerer – igjen, får en si – å få en mediepolitikk etter neste regjeringsskifte som er basert på forutsetninger som forlengst er foreldet. Handlingslammelsen er ingen Høyre- eller regjeringssykdom. Den er systemisk, den har rammet både bransjen, akademia og politikere fra både høyre og venstre. Det kan potensielt bli et demokratisk problem.

Det er derfor flaks for oss alle at den ansvarlige Høyre-statsråden har tatt skrittet ut av ekkokammeret der “fjern pressestøtten” har gjallet siden den gangen det var både holdbart og relevant, og faktisk begynt å se seg om etter løsninger. Det er også bra at Tajik innimellom driter i at hun ikke er mediepolitisk talsperson, og bruker kompetansen sin som både eks-kulturminister og eks-journalist til å sparke statsråden bak. Slikt trenger vi mer av.

You May Also Like