Griskhet og fordom

Hellbillies krever flere hundre tusen av en trøndersk velforening. Dagbladet spør en “omdømmeekspert” om det var lurt. Gjett hva han svarer. Og gjett om denne saken har kommet litt skakt ut. Men hvorfor?

La oss ta det kronologisk:

1. august 2015: Hellbillies spiller på Levangermartnan. En årlig ukeslang torgfestidyll midt i Levanger, i regi av den lokale handelsstanden. Det er Levangers velforening som de siste årene har arrangert torgfesten lørdagskvelden, ukens høydepunkt.

2. august 2015: Velforeningen sier til avisen Innherred at de hadde solgt 3967 billetter. – Det har nok ikke vært så mange siden D.D.E. spilte, sa Asmund Hagen i Levanger Vel til avisen.

3. august 2015: Trønderavisa omtaler også suksesskonserten på papir, men nå oppgis det 3969 solgte billetter.

Man skulle tro både band og arrangør var fornøyde da. Men en eller annen gang i løpet av året som følger skjærer det seg altså. For…:

15. november 2016: Innherred melder at Hellbillies går til søksmål mot arrangøren for utestående honorar. Dagbladet plukker opp saken få timer senere. NRK, VG og andre følger også opp på nett, men de fleste lager mer eller mindre rene sitatsaker. Dagbladets sak er tynn, mens Innherreds er ganske tydelig: Hellbillies mener de har krav på alle billettinntekter etter 1500 solgte billetter. Arrangøren mener de hadde avtalt fast honorar uavhengig av billettsalg, 300.000 kroner. Ordlyden i kontrakten offentliggjøres ikke, men tvisten står om forhold nevnt i vedleggene til kontrakten – som arrangøren mener de ikke er bundet av, i stedet viser til de e-poster de mener frikjenner dem.

16. november 2016: Nå smeller det. Dagbladet drar til på nett og papir: Omdømmeekspert Trond Blindheim stempler bandet i følge tittelen på nett som “grådige og smålige”. I sosiale medier koker saken. Det er først og fremst Dagbladet sine saker som deles. På kvelden kommenterer også Hellbillies saken i en pressemelding og på sin egen Facebook-side. Igjen viser de til antallet solgte billetter arrangøren fortalte om til pressen.

17. november 2016: I Innherred avviser arrangørene argumentene til Hellbillies. De avviser også at det ble solgt opp mot 4000 billetter, og hevder i stedet tallet er nærmere 2500. Dagbladet fortsetter trøkket, på nett og papir dagen etter.

18. november 2016: Kommentator Egon Holstad i iTromsø fyrer løs fra sin antakelig svært ukomfortable stol i Tromsø. En passelig ukonsentrert mitraljøsesalve som rammer både Dagbladet, omdømmeeksperter generelt, og et par andre mer yndete hatsobjekter siden han først er i gang.

Bare for å få det unna med en gang: Jeg kan ikke fordra Hellbillies. Og dessuten: Det å lete etter nyanser i Egon Holstads fragmenterte og fordomsfulle kommentarer er omtrent like fruktbart som å lete etter Waldo i et Jackson Pollock-maleri.

Men Holstad streifer innom et viktig poeng når han skriver:

“Kommentarene om de griske og samvittighetsløse musikerne florerte straks i sosiale medier. For noen slemminger! For noen pengekåte møkkafolk! Innbilske drittband! Nå er de blitt for høye på seg selv, ass!”

For hva er det Dagbladet har gjort? De har tatt en nesten prosaisk sak om en rettstvist mellom to parter og gjort det til David mot Goliat. Det kan man se på som en slags yrkesskade: Journalister skal tenke slik. Det står til og med på Vær Varsom-plakaten:

“1.5. Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.”

Heltemytene i journalistikken dreier seg om ofte enslige journalister som reiser seg mot makta, stiller seg mellom en mektig overgriper og offeret, og eksponerer umoralen eller til og med lovbruddene til førstnevnte.

Men det er en grunn til at 1.5 også er et punkt mange journalister omfavner med en iver som ikke tilgodeses de kjedeligere, senere punktene om kildekritikk og saklighet og omtanke og slikt: Det er en sikker oppskrift på en god historie, som alle kan relatere til, som vekker følelser og som lett kan gjenfortelles, nettopp fordi vi kjenner rammeverket så godt. Det betyr klikk. Det betyr deling. Det betyr poeng på narsissist-kontoen til den som har skrevet eventyret. Og det er ikke som om dette er noe grep journalistikken har oppdaget på egenhånd, de har selvfølgelig rappet det fra kunsten. Litteraturen, eventyrene og populærkulturen er fullstappet: Askeladden, Jane Eyre, Oliver Twist, Rocky, Lisbeth Salander. De undertrykte som tar slagene og reiser seg likevel.

Det spesielle – og antakelig ekstra besnærende for journalist Anders Grønneberg, er at band som Hellbillies ofte kan velte seg i en slik helterolle. De kommer fra Hallingdalen – bygda er gjerne underdog mot byfolk i moderne folklore. De representerer en voksen musikksjanger, alt som først og fremst ungdom lytter til er kommersielle vinnere, per definisjon sjelløst og “uekte” og dermed representant for det onde. Og til slutt, de representerer harrysegmentet, de trauste, jordnære, dongeri- og skinnkledde eldre menn som ikke lar seg kue av unge eklinger som Kygo med sine trange T-skjorter og knappestyrte musikk du vanskelig kan danse overbevisende til med kronisk artrose. Hellbillies vil alltid representere noe fundamentalt uhipt, og dermed potensielt helteaktig i popmusikkmytologi. Spesielt blant tilårskomne, mannlige musikkjournalister.

Til tross for at de spille for smekkfulle hus landet rundt. Til tross for at de er velstående herrer. Til tross for at de kan holde seg med profesjonelt apparat og advokater med lange rekker av slips i skapene sine.

Men nettopp derfor, fordi de har penger og suksess, kan de i noen tilfeller likevel gjøres til bad guys. Og det må jo være deilig. For her har vi altså en velforening i offerrollen. Det gir assosiasjoner til vaffelboder på friområdet, sur kaffe, dugnader, og styremøter på samfunnshuset med jovial form som avsluttes med morsomme anekdoter og utveksling av lapskausoppskrifter. Glem at dette er en velforening som er med på å arrangere en diger festival hvert år. Som i tidligere år har blant annet hatt DDE på plakaten, muligens det eneste norske bandet som kan konkurrere med Hellbillies om oppslutning i samme segment. Da blir det plutselig de rike, griske rockerne som prøver å sko seg på folk som likner på din idealistiske, men hjelpeløse tante i offentlig sektor, som bare vil arrangere noe fint for folk i bygda, og støtter seg til frivillig arbeid og vaffeldugnader med hjemmestrikk som premie i tombolaen. Jo mer følelser som vekkes med antydninger, jo mindre underbygget trenger saken egentlig å være.

For all del, Hellbillies’ versjon er nokså grei. De har en kontrakt, med vedlegg, som spesifiserer en bestemt honorarstruktur. Den har ikke arrangøren holdt seg til. Arrangøren bestrider ikke at det står i kontrakten, de mener bare at vedleggene ikke gjaldt, fordi de ikke har signert akkurat der det står, og at det står noe annet i en e-post. Det skal bli spennende å se om det vinner frem i retten. Men stopp en hal: Tenk om de vet de har en tynn sak. Da skader det vel ikke om Hellbillies får insentiv til å sminke forliket ytterligere, med litt drahjelp fra tusenvis av sinte fans på sosiale medier.

For så langt har sosiale medier i første omgang vært nokså negative til Hellbillies. Noe som er lett å forstå ut fra sakene til Dagbladet hvis du ikke leser dem nøye, og supplerer med for eksempel Innherreds dekning. Og selv nyansene i Dagbladets saker forsvinner lett når “Del”-knappen står rett under ingressen.

Nettopp det – for “Del”-knappen står faktisk rett under ingressen blant annet i både Dagbladet og VG – er noe av det mest frustrerende ved slike fortellertriks, der journalisten peker ut en syndebukk og velger kilder som understreker poenget sitt for at det skal passe inn i narrativen. Journalistisk anstendighet – og grunnleggende presseetikk – dikterer at man må i alle forsøke å balansere saken, men det utelukker selvfølgelig ikke at man kan smelle til med en tendensiøs ingress, og pirre delelysten videre i de første avsnittene. Det er ikke “clickbait” i uttrykkets egentlige forstand, men en slags normalisert lett-utgave av det samme fenomenet: Du gambler på at folk ikke har tålmodighet til å ta inn over seg hele saken før de deler, kanskje også dømmer og kommenterer, og farer videre til neste tendensiøse fremstilling som bekrefter en eller annen fordom man liker å pleie.

Saken er berammet til 28. januar i Oslo Tingrett. Hvis jeg noen gang skal orke å se Hellbillies live igjen, blir det der.

You May Also Like