Stille i båten, det blåser fra styrbord

  • En snau uke etter at det smalt i den norske offentlige debatten, og metadebatten smalt nesten enda heftigere, er det grunn til å minne om ett enkelt faktum som mediene ikke er like interesserte i å gjenta: Noe av hemmeligheten bak Sylvi Listhaugs suksess er at hun og hennes meningsfeller i stor grad evner å regissere egne comeback hver gang hun angripes, og at pressen raskt blir både syndebukk og sendebud. Det setter pressen – og moderate krefter på høyresiden – i et nesten uløselig dilemma. Civita-leder Kristin Clemet forstår dette bedre enn de fleste – hun er en av dem som helt mot sin vilje sitter fast i det, noe hun er smertelig klar over.

Vi så et eksempel igjen i forrige uke, da Joner/Listhaug-saken først eksploderte på Facebook, siden i riksmediene. Listhaug var raskt ute og sa hun “skjønner hvis noen føler seg lurt”. De siste tre ordene gikk nemlig igjen i dekningen utover dagen: TV 2, Nettavisen og Dagsavisen var bare noen av mediene som kastet seg på denne vinklingen.

Problemet var bare at ingen fant kilder som ville stå frem som faktisk oppfylte kriteriet: At de først støttet kampanjen til NOAS/Joner, og dagen etter følte seg så lurt at de ville kreve pengene tilbake. Legg merke til at det fikk Aftenposten i ettertid til å endre inngangen og sentrale formuleringer – originalen kan fortsatt sees i Bergens Tidendes nettutgave.

NRK fant til slutt nesten én, som det viste seg faktisk ikke hadde bidratt med penger til kampanjen. Det er ikke rart de slet: Selv pløyde jeg gjennom et par hundre av kommentarene på NOAS’ facebooksider, de som ble brukt i BT og Aftenposten. Ingen av klagerne med åpen profil hadde faktisk delt Joners første innlegg mandag kveld. Derimot fant jeg blant annet Ove, som hevdet han «fra nå av» skulle støtte Listhaug og ikke NOAS – mens profilen han hadde vært Listhaug-frelst minst siden 2013. Jeg fant også islamfiendtlige Bjørn, som var kjapt ute med rabiat kritikk av Ap etter Utøya-massakren. Og Andreas, som 9. november jublet over Trump-seier. Og Ann, som poserte i cowboyhatt og drev kampanje blant vennene sine for hijab-forbud. Ikke at det er noe galt med cowboyhatt, men jeg tør gjette at dette neppe er noe representativt utvalg av NOAS-givere. (Det er bevisst ikke lenket til disse profilene. Det er ikke dem dette handler om.)

Det må selvsagt tas forbehold. De færreste er så uforsiktige at de har åpen profil på Facebook. Det kan tenkes at noen kan ha bidratt til kampanjen uten å ha delt posten. Men ærlig talt, dette var uryddig og slett journalistikk, en tynn suppe kokt på en spiker som smakte av Listhaug. Det var kanskje ikke Listhaug som leverte den, men dette er typisk: I panikk for å gjenopprette “balanse”, og i hårsårhet over hele tiden å bli fortalt av ytterste høyre at en samlet norsk medieindustri er infiltrert av elitistiske raddiser, overkompenserer mange norske medier ved å lene seg kraftig mot høyre hver gang det går kuling i kastene derfra. Det er ikke nødvendigvis sunt, og det skjer stadig oftere.

Noe som forsterker samme tendens er at den mer moderate delen av høyresiden blir påfallende stille hver gang det samme skjer. Så også denne gangen. Kommentatorer som må sies å tilhøre den moderate høyresiden i norsk politikk blant de mest kritiske mot Noas og Joner. Blant dem Hans Petter Sjøli i VG, og Frøy Gudbrandsen i BT. Begge brukte den nevnte vinklingen til å angripe kampanjen mot Listhaug, først og fremst fordi de mener metoden virker mot sin hensikt. Det samme mente Kristin Clemet, som sparket både ganske tydelig til Listhaug og Joner samtidig. Clemet ble en beleilig stråperson for alle som mener Høyre tabber seg ut ved å sitte så stille i båten hver gang Listhaug, Sandberg og de andre løse kanonene i Frp fyrer i hytt og pine. Nokså ufortjent, siden hun var forbilledlig klar i sitt første innlegg om saken. Imens var det noe oppriktig puslete – og mer typisk – over eksempelvis Erna Solbergs reaksjon.

Men Clemet er inne på to sentrale poeng i et innlegg både fra kampens hete 22. november, og da den verste debatten hadde lagt seg noen dager senere, 26. november. Frp er ikke nødvendigvis mye strengere i asyl- og flyktningepolitikken sin enn de andre partiene er – i praksis, men de er vesentlig tøffere retorisk. Listhaug tøyer denne retorikken etter Clemets mening hinsides smertegrensen. Men, og så kommer et poeng hun ikke legger vesentlig vekt på: Det skjer nettopp fordi det ligger i nyhetsmedienes natur å hekte seg på ytterliggående stemmer fra innenfor establishmentet som Sandbergs og Listhaugs fløy i Frp tross alt utgjør. At Hagen leker Trump, og mislykkes spektakulært, er ikke spesielt overraskende. Men når representanter for regjeringen gjør det, er det litt ille. Da fortjener det jo dekning, etter typisk desklogikk. Og nettopp derfor er det også de lite gjennomtenkte mottrekkene – som det faktiske virkelige hylekoret som skrek utenfor Listhaugs kontorer som får dekning i neste omgang. Og der har jo Clemet rett: Det er en gavepakke til Listhaug.

De moderate på høyresiden settes i et umulig dilemma: De kan ikke gå til motangrep – fordi de risikerer at hele blokken fremstår som splittet, fordi de vil fremmedgjøre fremtidige samarbeidspartnere, og fordi de risikerer å tape oppslutning til den samme ytterliggående fløyen, fordi de kan klandres for å være “en del av hylekoret”. Dette er slik det har fungert for Trump, og det kan fungere likedan for Listhaug og Frp. Elitisme-alert: Først og fremst blant dem som har et lite reflektert forhold til hvorfor man har uskrevne regler for hvordan man fører debatten i det offentlige rom. For hvorfor anstendighet er viktig, og at det verken har med politisk korrekthet eller frykt for å støte sarte sjeler å gjøre. De er på ingen måte i flertall, men det er en viktig gruppe for Frp, som for Trump, som for Nigel Farage og Marine Le Pen.

Samtidig kan de imidlertid ikke sitte helt stille heller, fordi offentligheten uansett hopper på ytterlighetene på motsatt side. Med økt polarisering som nødvendig resultat. Det er det ingen som tjener på, og det er direkte farlig dersom det er en sammenheng mellom økt polarisering og svekket tillit til politiske institusjoner. Problemet er igjen da at det er medienes natur å bidra til den typen polarisering. Og det vil det alltid være, med mindre mediene tar et ansvar som gjør at de på mange måter vil bekrefte ytterste høyres fordommer mot dem som en politisk blokk i seg selv. Med andre ord: Så lenge mediene ikke er slik ytterste høyre sier, styrker de ytterste høyres sak. Det eneste som kan løse opp i det, er den øvrige offentligheten.

Og da hjelper det virkelig ikke å tryke “liker” på et bilde av noen som står og skriker i regjeringskvartalet.

Foto: Eirik Helland Urke

You May Also Like