Hvem lyver om Aleppo?

Det er som regel krigens vinner som får diktere historieskrivingen, og når slaget om Aleppo er tapt for den frie syriske hæren (FSA) – eller vunnet av Assad, alt ettersom – dukker det opp nye versjoner om hva som egentlig hendte. Noen av dem bryter så mye med det vi er blitt fortalt at det er fristende å tro at vi er blitt ført bak lyset av mediene. Det er vi ikke. Tvert om er det krefter som nå gjør sitt beste for å føre oss bak lyset, til fordel for Syrias diktator Bashar al-Assad og Russlands diktator Vladimir Putin. Det verste er at de antakelig gjør jobben gratis.

En av dem, Eva Bartlett, er hovedperson i en video som sirkuleres en del på sosiale medier for tiden. Der tar hun journalist Kristoffer Rønneberg fra Aftenposten tilsynelatende i skole, og forteller hvorfor “mainstream media” ifølge henne lyver om krigen i Syria.

Bartlett er en såkalt “uavhengig” frilanser fra Canada, som i en årrekke har drevet en blogg der hun først og fremst dekker situasjonen på Gaza. Hun er imidlertid også fast bidragsyter på Kreml-talerøret RT.com. Utover det har hun ingen bred plattform hun når ut på i vestlige medier, men siteres hyppig i mer konspirasjonsteori-vennlige frynsenettsteder. Miljøer der russisk propaganda tradisjonelt har hatt lett for å få fotfeste, muligens fordi den er så kontrær alt man hører om i vestlige medier. Det spesielle med Bartlett er imidlertid at hun åpent har menget seg med regimevennlige figurer, og det på ganske høyt nivå.

At en RT-reporter er kritisk til vestlige medier og behandler nære Assad-medarbeidere som nøytrale kilder, overrasker kanskje ingen. Det er verre at hun fremstilles som noe annet i poster på sosiale medier. Langt mer urovekkende, er imidlertid Robert Fisks rolle i sannhetskrigen om Syria. Han har i en årrekke vært midtøsten-korrespondent for The Independent, og er både høyt respektert og prisbelønnet – til tross for sin forkjærlighet for alternative narrativer. Han blir blant annet hyllet i denne boken for sin rolle som en alternativ stemme i “mainstream” media. De siste årene har imidlertid den brede anerkjennelsen tørket noe inn, av én viktig årsak: Fisk har sett seg best tjent med såkalt “embedding” med Assad-regimets styrker, mens svært mange andre vestlige journalister har først og fremst søkt å tilnærme seg konflikten gjennom kontakt med regimets motstandere.

Fisk er for dreven til ikke å være kjent med både farene og fordelene ved “embedding”, men det er muligens vanskelig også for gamle ringrever å helt se rekkevidden av påvirkningen man utsettes for. I Fisks tilfelle står mye av rapporteringen hans i grell kontrast med mye annen journalistikk begått i vestlige medier. For eksempel har han i det siste, frem mot “frigjøringen” av Aleppo i økende grad vært opptatt av å sette likhetstegn mellom den frie syriske hæren, FSA, og de mest ekstreme islamistgruppene, først og fremst Jabhat Al-Nusra. At de regimetro styrkene nyter minst like sterke bånd – muligens enda sterkere – til iranske shia-jihadister og terrororganisasjonen Hizbollah. Dette er en del av stråmannskrigen som pågår mellom Saudi Arabia og Iran, der USA og Russland støtter hver sin part av rent strategiske årsaker.

For Fisk kan dette sikkert rettferdiggjøres ved at han dermed representerer en alternativ narrativ, en slags motvekt, mot de mer regimefiendtlige holdningene som kommer til syne i de fleste andre vestlige medier. For andre er det så problematisk at Fisk i så stor grad ikke bare knytter seg til kilder fra én part, men også ser ut til å velge saker og vinkling som gagner dem – at det går på troverdigheten løs. Det er også forstemmende at Fisk har sett ut til å overse kanskje det mest brutale overgrepet som er begått i en allerede historisk brutal krig i Syria: Assad-regimets bruk av kjemiske våpen mot egen sivilbefolkning.

Det er mange som løper Kreml og Damaskus’ ærend som gjør det av egen fri vilje, antakelig med de beste intensjoner. Og man kan argumentere for at det er nødvendig med en motvekt, når vestlige medier så helhjertet har gått inn for saken til én av fraksjonene som har slåss om hegemoniet på motstandssiden. Det største problemet med både Fisk og Bartlett – og de andre, det er stadig flere av dem – er imidlertid nokså enkelt: De får et slags korsfarerpreg. I jakten på balanse strekker de seg stadig lenger ut på motsatt side av der de mener tyngdepunktet ligger. Men det fordrer at alle andre er korrupte eller feilinformerte. Og når vestlige medier går tungt inn i å dekke den sivile tragedien i Aleppo, driver Fisk og Bartlett det som fremstår som en kampanje for å avfeie lidelsesbildene som propaganda, eller i det minste å feste skylden for lidelsene på motstanderen. Det er Al-Nusras feil at barn i Aleppo dør.

Det er for det første en “alternativ” narrativ som ligger mistenkelig nær den russiske og pro-Assad-medier er ivrige i å fortelle. Den kommer angivelig som en motreaksjon mot at “mainstream”-medier er for Al-Nusra-vennlige. Det er en tolkning uten rot i virkeligheten.

De mener sikkert vel, de er nok ikke på lønningslisten til verken Kreml eller Teheran, men de er nyttige idioter for to av verdens verste regimer. Vi skal derfor vokte oss vel for å søke “balanse” i Syria-dekningen ved å lytte til dem.

You May Also Like